kostet meg ettpar tusen og mye tid, lite søvn , plager, - på da noe som gikk over av seg selv...til slutt.
problemet er at du har problemet i ett halvt år og du får ingenting som hjelper mot det og alt tar tid å vente på timer her og der og penger.
først gikk jeg en stund og trudde det var noe som ville gå over.(så min første tanke her var da korrekt. men på den annen side gikk jeg ett år en gang før og da ble det kronisk)
jeg tok prøver. så prøver på akkurat det samme engang til.
så blodprøver så på aleris så fastlegen igjen(som da viste seg hadde sendt melding på pasientsky som havnet blant søppelposten hvor hun hadde sagt at jeg ikket rengte kommet il time)
så prøvde jeg noe medisin.
så ny time for å si den ikke virket- så henvisning. så spesialist (at jeg fikk time i løpet av 30dager er vistnok bra og jeg ble prioritert)
så vente på henvisning noen månder.
innimellom her måtte jeg på ullevåll å sjekke andre ting som ikke hadde noe med problemet å gjøre.(har ikke fått svarene her heller 3mnd siden)
så fikk jeg brev om instruksjoner som jeg skulle skrive ned
så rikshospitalet. holdning hans var mer sånn at jeg kastet bort tida hans(nå var det jo fastlegen som sendte meg dit så skyld på henne)
men innen tid hadde det begynt å gå over...det kunne jo ikke jeg vite.
men fikk som sagt ikke svar på hva det var eller hva jeg fikk det av bare at det sikkert var en infeksjon av noe slag som nå hadde gått over ifølge han på rikshospitalet.
men blir litt demotivert når de ikke greier å fikse noe som tilsynelatende burde være enkelt.
for legene er det viktigste å utelukke ting enn å finne ut hva som feiler deg.
så lenge de har utelukket kreft så kan du bare gå sånn virker det som.
jeg får angst av å tenke på hvis jeg skulle få noe som er skikkelig ille for da er det tilsynelatende bare å legge seg ned å håpe å dø for du får ikke noe som hjelper og det tar tid og tid og plager og venting og penger
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar